Nå vil LinkedIn at jeg skal betale for å nå ut, så da lager jeg mitt eget hjem. Bli med tilbake.
Arkiv
17 synspunkter og bokmeldinger, nyeste først.
2026
Gjenvinn kontrollen: Tilbake til hjemmesiden!I internettets barndom og ungdom var det populært med personlige hjemmesider der du kunne fortelle om deg selv. De siste tjue årene har plattformer som Facebook, YouTube, Instagram og LinkedIn tatt over. Fordelene er mange. Du får tilgang til et mangfoldig og attraktivt innhold, du finner spennende folk og blir del av et fellesskap, friksjonsfritt og med minimal innsats.
Men gevinsten er åpenbart ikke likt fordelt. Mark Zuckerberg og hans like stikker av med pengene. Enda verre er at de korrumperer sine egne tjenester, mens vi ikke evner å ta til motmæle mot drittifiseringen, som Cory Doctorow treffende kaller det.
De siste årene har jeg brukt mer tid på LinkedIn. Tjenesten har hatt en stigende brukerkurve i flere år, og selv om plattformen egentlig handler om å brande deg selv, er tonen overraskende konstruktiv. Men det hindrer ikke eieren Microsoft i nye forsøk på å presse ut enda mer inntekter.
Det nye er betalt boost av innleggene dine. Det virker uskyldig, men det gir LinkedIn et insentiv til å hemme den organiske spredningen. Jeg får ikke lenger opp det mest relevante innholdet, men gamle og påfallende mange danske innlegg. Og uten å betale for boost når jeg ut til langt færre enn tidligere. I praksis er kontrakten mellom meg og LinkedIn brutt. Likevel er det et stort steg å avslutte.
Det skyldes flere forhold. Nettverkseffekten gjør at plattformen blir mer verdifull jo flere som bruker den, og forlater du den, mister du både distribusjonen og nettverket. Byttekostnadene er betydelige. Vil du flytte, er det kronglete, selv om EU presser på for å gjøre det enklere. Og ikke minst er det koordinasjonsproblemet: Hvordan får du mange brukere til å opptre i flokk og flytte seg samlet til en ny tjeneste?
Finnes det en vei ut av plattformene? Jeg håper det, og jeg har tatt det første steget baklengs inn i framtida. Jeg har laget min egen hjemmeside, runerosten.no, med god hjelp av du-vet-hvem. Jeg skal bygge egen distribusjon gjennom et nyhetsbrev på e-post, og jeg eksperimenterer samtidig med en løsning for å finne godt innhold og fine folk.
Nettstedet ligger på GitHub, koster lite utover domenet, og oppskriften min er åpen: «Lag dette selv» viser hvordan du kan gjøre det samme.
Paradokset er at jeg fremdeles bruker plattformene for å bli mer uavhengig. GitHub eies også av Microsoft, og KI-verktøyet jeg bygger med, kommer fra en aktør som er morgendagens teknologigigant, hvis vi skal tro prissettingen foran børsnoteringen.
Forskjellen er hva jeg kan ta med meg: domenet, innholdet, koden og abonnentene. Full uavhengighet er neppe realistisk, men mer kontroll er mulig.
Start fredagene med noe å tenke på.
Bli med tilbake hjem.
SynspunktÅpne som egen side →
Digital infrastruktur, sjølråderett og nasjonal sikkerhetStatsråd Torgeir Micaelsen tar nye positive grep. Digdep har nedsatt en ekspertgruppe som skal se på konsekvensene av KI for Norges sikkerhetsinteresser. Dette er veldig positivt i seg selv. Betydningen av å sikre og utvikle en norsk digital infrastruktur kan knapt overdrives og vi har svært mye ugjort.
Ekstra gledelig er det å se at Digdep har gjort en veldig god jobb med å finne medlemmer til ekspertgruppen. Blant professorer, doktorgradsstudenter og akademikere er det også gjort plass til min tidligere kollega Mats Staugaard, som nå jobber i Boitano og skriver et utmerket nyhetsbrev.
Mats har også danske aner og gruppen bør absolutt la seg inspirere av våre danske venner. Deres Gefion superdatamaskin er langt kraftigere enn tilsvarende i Norge og de har utviklet både offentlige og private språkmodeller, som ligger klart foran hva oljerike Norge har klart så langt.
- mars 2027 får vi svaret på hva gruppen har kommet fram til 🤞
SynspunktÅpne som egen side →
Nasjonal strateg i emning?Torgeir Micaelsen brukte under to måneder i statsrådstolen for å komme på bedre tanker enn sin forgjenger. Uten å ha finlest detaljene synes jeg retningen for det videre arbeidet er lovende. Konsesjon, kontroll og kapasitet reservert til forskning og allmennyttige formål resonnerer godt hos meg. Ideelt sett kunne han vært enda raskere, men dette ser ut til å være et godt politisk håndverk.
Det kan man ikke si om næringsaktørene som nå roper opp om uforutsigbare rammevilkår og at Norge er et lite attraktivt land å investere i. Hvis de hadde vært ansvarlige og langsiktige aktører, så skulle de vært på banen for lengst og anbefalt regulering og tiltak, nettopp for å sikre forutsigbarhet og trygge investeringsrammer.
I stedet har disse aktørene, med NHO i spissen, valgt å innta en naiv og applauderende tilnærming hvor det gjelder å bukke lavest mulig for utenlandske virksomheter. Vi må kunne forvente mer av landets ledende næringslivsorganisasjon. Tross alt er halve staben der ledere eller direktører.
Micaelsen, derimot, har vist seg handlekraftig, selv om opposisjonen nok mener at han har slept beina etter seg. På en måte har de rett. Han har argumentert for at de må vente fordi de må utrede grundig, men når vedtaket først kom så er jo realiteten at svært lite er utredet. Det er vanskelig å se hvorfor han ikke kunne kommet med denne løsningen før.
Men han har en ny sjanse til å vise at han er en nasjonal digital strateg i emning. Avtalen mellom Nasjonalbiblioteket | The National Library of Norway og Kopinor om bruk av norsk litteratur til å trene norske og samiske språkmodeller er ferdigforhandlet, men regjeringen satte ikke av en krone til den i statsbudsjettet. Rødt har lagt inn 45 millioner i sitt alternative budsjett. Forhandlingene er i gang, Torgeir Micaelsen.
Det nytter lite med datakraft på norske premisser hvis modellene som skal brukes ikke kan ordentlig norsk.
SynspunktÅpne som egen side →
Selvrefererende forbedringKI-gjennombrudd skjer når systemet refererer til seg selv på nye måter. Nå leder Claude over en fjerdedel av arbeidet med sin egen utvikling.
I M.C. Eschers «Tegnende hender» tegner to hender hverandre. Den ene tegner den andre, som tegner den første. Tegningen er et av eksemplene i Douglas Hofstadters Gödel, Escher, Bach, en bok Demis Hassabis leste som tenåring, ifølge The AGI Chronicles, som jeg skrev om sist. Selvreferanse, systemer som bruker seg selv som råmateriale, er et bilde som passer påfallende godt på utviklingen.
Transformer-arkitekturen (2017) gjorde selvreferansen til motor. Gjennom «self-attention» ser teksten på seg selv for å forstå hvert ord. Og med GPT ble teksten sin egen fasit: Modellen lærer ved å gjette neste ord og sjekke mot det som faktisk står der. Det var ikke lenger nødvendig å merke dataene, bare å gi modellen enorme mengder tekst og regnekraft. Samme år som transformeren kom, lærte DeepMinds AlphaGo Zero seg Go ved å spille mot seg selv, uten et eneste menneskelig parti.
Resonneringsmodellene videreførte dette. De trenes på sine egne løsningsforsøk og belønnes for dem som fører fram. Det var OpenAI som stod for gjennombruddet med o1 i 2024. Hassabis burde kanskje skjønt det først, med sin erfaring fra AlphaGo, men han hadde lenge begrenset tro på språkmodeller.
I 2026 bygger maskinene seg selv. MIT-forskere viste nylig at en språkmodell kan skrive vektene til små spillnett direkte, uten at nettene trenes. Og Anthropic oppgir at Claude i august ledet 26 prosent av Claudes utvikling, mot under 1 prosent tidligere i år. Mennesker fører fortsatt tilsyn, men illustrerende nok var det også Claude som fant ut hvor mye Claude bidrar.
Men en selvrefererende løkke er ingen garanti for fremgang. Modeller som trenes ukritisk på sin egen tekst, blir dårligere for hver generasjon. Det blir som å holde mikrofonen mot høyttaleren: mer lyd, mindre mening. I et forsøk i Nature endte tekst om middelalderarkitektur som en oppramsing av harer.
De store gjennombruddene innen koding og matte er ikke tilfeldige.
For det som fungerer veldig godt, er løkker med en pålitelig målestokk utenfor: spillregler som avgjør hvem som vant, en fasit i matematikk, en test som viser om koden virker. Jason Wei har formulert det som en tommelfingerregel:
Jo lettere det er å kontrollere en løsning, desto lettere er det å trene KI til å finne den.
Og her vender vi tilbake til Escher. Hendene ser ut til å skape hverandre, men tegneren sitter utenfor bildet. Hofstadter brukte tegningen til å forklare Gödel: Et system kan ikke bevise sin egen pålitelighet innenfra. Å lage et resultat og å avgjøre hva det er verdt, er to forskjellige oppgaver.
Når KI utvikler KI, ligger det viktigste i rammene rundt løkka. Hvem setter målene? Hvem velger testene? Og hvem avgjør om en modell som består dem, faktisk er bedre?
Hvem holder blyanten?
SynspunktÅpne som egen side →
Hva KI-fans ønsker seg til julEn velskrevet, pedagogisk og innsiktsfull bok om kunstig intelligens, skrevet av en dreven journalist tett på miljøet. En bok selv ikke den fremste språkmodellen kunne skrevet bedre. Det er hva Kevin Roose leverer med The AGI Chronicles.
The AGI Chronicles av Kevin Roose
Han følger utviklingen og rivaliseringen innen KI fra 2017, da OpenAIs ledende KI-forsker Ilya Sutskever oppsøker kollegaen Alec Radford og ber ham kikke på en forskningsartikkel som Google nylig har gitt ut: «Attention Is All You Need».
Resten er historie. Og den leser du best i Rooses bok.
Jeg har tidligere lest blant annet Empire of AI (Karen Haos dypdykk i OpenAI og harde oppgjør med Sam Altman), Genius Makers (forhistorien med Hinton og AlexNet), The Thinking Machine (om Nvidia og Jensen Huang) og Supremacy (nærportrett av DeepMind og OpenAI).
Alle er gode. Roose har fordelen av å være sist ute og får med seg det spektakulære som har skjedd de siste 18 månedene. Gjennom arbeidet i The New York Times og podkasten Hard Fork har han dessuten opparbeidet seg svært gode kilder. Og mannen kan skrive selv. (Jeg kjørte prologen gjennom Pangram. 100 % menneskeskrevet.)
Det merkes særlig i skildringen av Anthropic og Dario Amodei. For en tidligere filosofistudent er det ekstra interessant å lese om filosofen Amanda Askells arbeid med Anthropics konstitusjon og Claudes personlighet.
Hun er også opptatt av Claudes «velferd», noe som klinger rart når vi snakker om et datasystem. På den annen side er jeg ikke i tvil om at Askell har gjort noe riktig når jeg snakker med Claude. Tonen og karakteren føles rett og slett mye bedre, mer solid og gjennomtenkt enn hva ChatGPT og OpenAI holder på med.
Roose er også svært god til å forklare de tekniske utviklingstrinnene, og han forteller underholdende om hvordan Google gang på gang snubler, til tross for forskerne, maskinparken, datamengdene og distribusjonen konkurrentene bare kan drømme om. Det er en studie i destruktiv kontorpolitikk og motstand mot disruptiv innovasjon.
Den tette tilgangen til kildene er samtidig bokas begrensning. Karen Haos kritiske blikk og moralske harme finner du mindre av her. Roose lar seg derimot rive med av Sutskevers oppfordring: «Feel the AGI». Begeistringen gir fortellingen driv, men gjør også at miljøets egen forståelse av kappløpet får stor plass.
Kevin Roose har skrevet den beste boka jeg har lest om hvordan det føles å bygge AGI. Vil du vite hva det koster, må du også lese Hao og andre. Sammen gir de et langt rikere bilde av KI-kappløpet enn noen av dem gjør alene.
Boka har gitt meg flere lesefrukter enn det er plass til her. De følger i nye innlegg, blant annet om et mønster som går igjen i flere av de store KI-gjennombruddene, og hva en tegning av M.C. Escher har med det å gjøre.
Legg boka under treet. Og les den før du spør en chatbot om den.
BokmeldingÅpne som egen side →
Datakraft vs. dømmekraftVAR-ifiseringen av samfunnet. Egypt jublet for 2–0 mot Argentina i VM, før VAR stilnet jubelen. Et presist bilde av hvor verden er på vei, mener sosiologen Hartmut Rosa. I sin nye bok tar han utgangspunkt i begrepsparet situasjon og konstellasjon for å forklare hva som skjer, hva vi vinner og hva vi risikerer.
Situasjon og konstellasjon av Hartmut Rosa
I en situasjon er vi overlatt til å gjøre valg basert på vår egen dømmekraft. En tradisjonell fotballdommer, som vurderer spillets gang og avgjør om det er noe å blåse for, er i en situasjon med stort spillerom. I en konstellasjon, derimot, overlates vurderingene og beslutningene til ulike former for byråkrati, regler, protokoller og teknologi, som når VAR tar over for dommeren.
Rosas poeng er at stadig nye samfunnsområder blir underlagt slik konstellativ logikk, der detaljerte regelverk, skjemaer og automatiserte systemer tar over og spillerommet reduseres.
Datakraften overtar for dømmekraften.
Det kan gi bedre beslutninger, mer transparens og mindre vilkårlighet. Det er kanskje mer rettferdig, men samtidig går noe tapt. Det er ikke tilfeldig at fansen ikke vil ha VAR. De går på kamp for å oppleve samhold og intense, situasjonsbestemte øyeblikk av glede eller frustrasjon. De er ikke ute etter datastyrt millimeterrettferdighet. Fotballen forflates og tømmes for følelser når et mål blir annullert på grunn av en hendelse langt tidligere i spillet.
Teknologien blir stadig mer finmasket og fleksibel og kan gripe inn på stadig flere områder. Dette skjer ikke bare i arbeidslivet, men også på individnivå, der vi for eksempel lar oss styre av pulsklokker eller laktatmålere.
KI bidrar til å akselerere dette. Språkmodellene etteraper vårt eget språk og våre menneskelige vurderinger på en appellerende måte. De gjør at skillet mellom situasjon og konstellasjon blir mer diffust. Vi kan forledes til å tro at det ligger menneskelige vurderinger bak, men det er bare et datasystem som ikke har intensjoner, og som ikke risikerer noe.
I et samfunn preget av konkurranse og akselerasjon tilbyr KI likevel løsninger det er lett å ty til. Når Adresseavisen publiserer kommentarer der KI har omformulert store deler av teksten, uten å opplyse om det, viser det hvor vi er på vei.
Vi risikerer alle å bli snarveienes generaler, men det har en pris.
Verden blir kanskje mer fair og forutsigbar, men den mister resonans, mener Rosa. Det blir mindre gjenklang igjen. Når vi slutter å handle og velge selv, og utfører oppgaver på autopilot, tappes livet for mening og retning. Hvem bryr seg om avisenes lederartikler hvis de er skrevet av KI?
I mange tilfeller må vi tåle å stå i friksjon og motstå snarveienes kraft. Fotballkamper uten VAR ga kanskje flere feilavgjørelser, men jubelen og nerven var uten forbehold.
Hvor mye av spillerommet vil du gi bort i bytte mot mer rettferdig dømming og en friksjonsfri verden?
BokmeldingÅpne som egen side →
- Bygg modeller og reguler datahallene
Regjeringen gjør det motsatte.
Jeg leste nylig boka Breakneck (2025) av Dan Wang om Kina og USA. Hovedkontrasten er enkel og treffende: Kina er en effektiv, men brutal ingeniørstat. USA er et samfunn ledet av jurister. Kina bygger. USA utreder, prosederer og saksøker. Wangs resept går begge veier: Kina trenger mer rettsstat. USA trenger større evne til å bygge.
I Norge er vi både jurister og ingeniører, men med gal miks.
DER VI BØR BYGGE, ER VI JURISTER.
Vi skal lage rammeverk, organisere tilsyn og avklare rettigheter. Det er nødvendig arbeid, men utilstrekkelig. Ambisjonene for den digitale infrastrukturen og modellene er ikke til å få øye på. I 2025 fikk Nasjonalbibliotekets satsing på norske og samiske språkmodeller 20 millioner kroner, pluss 20 millioner til regnekraft. I 2026 kom 45 millioner til norske avistekster. Modellene har fått lesestoff, men vekstplanen mangler.
I regjeringens oversikt over 121,3 millioner til nye KI-tiltak i budsjettforslaget for 2027 finner vi evaluering, innkjøp og bruk i offentlig sektor. Ingen nye midler til utvikling av norske språkmodeller. Vi skal bli gode til å kjøpe KI, bruke KI og kontrollere KI, men ikke til å bygge den.
DER VI BØR REGULERE, ER VI INGENIØRER FOR UTENLANDSKE SELSKAP.
Ifølge Statnetts tall kan nye datasentre planlagt tilkoblet innen utgangen av 2027 få et årlig strømforbruk tilsvarende rundt 60 prosent av Norges gjennomsnittlige kraftoverskudd de siste fem årene. Teknologirådet rapporterer at over 90 prosent av datasenterkapasiteten er eid av utenlandske aktører.
Vi har registreringsplikt, sikkerhetskrav og litt tilsyn. Men hva skal prioriteres? Hva skal datasentrene bidra med, og hvordan sikrer vi at de skaper langsiktig industriutvikling og ny kompetanse?
Norske språkmodeller og en nasjonal digital infrastruktur trenger datahaller. Modellutvikling og kraftpolitikk må henge sammen. Vi bør vite hva vi vil bygge, hvem vi bygger for, og hvilken kompetanse og verdier som skal skapes i Norge.
Bygg modellene og reguler datahallene = digital sjølråderett og norsk verdiskapning.
SynspunktÅpne som egen side →
- Etterlyses: nasjonale strateger
Rune Slagstad beskriver i «De nasjonale strateger» minutiøst de sentrale personene som har lagt grunnlaget for det moderne Norge.
Frederik Stang og A.M. Schweigaard moderniserte Norge med staten i førersetet fra 1830-tallet. Johan Castberg slapp utenlandsk kapital inn i fossene mot ett krav: hjemfall. Erling Kristvik, vestlandslæreren nesten ingen husker, forsto at et land bygges av dem som lærer opp folket. Erik Brofoss ga oss nasjonalbudsjettet og mange andre avgjørende reformer uten å gjøre noe stort nummer av seg selv.
Jens Evensen, Finn Lied og Jens Chr. Hauge fortsatte i de samme fotsporene da de radikalt endret Norge gjennom oljepolitikken og etableringen av Statoil tidlig på 70-tallet. Etter det har vi ikke hatt nasjonale strateger, mener Slagstad. Sentrale politikere de siste femti årene har vært mer eller mindre vellykkede administrerende direktører i A/S Norge.
Einar Gerhardsens fremste egenskap som regjeringssjef var ikke egne ideer. Det var evnen til å velge mannskap og la strategene få rom. Støres hyppige bytter og omrokkeringer forteller en mer broket historie, det samme gjør Stoltenbergs retur. De aller færreste vil hevde at Støre har lykkes med å skape en regjering med strategisk format. Men det er ikke for sent.
Kanskje kan noen av hans nye ansikter tre frem? Jeg håper Torgeir Micaelsen er en av dem som lar seg inspirere, og at vi endelig får en statsråd som klarer å se digitalisering, energipolitikk, kommuneøkonomi, næringsutvikling og kunnskapsproduksjon under ett.
KI og datasenterindustrien kan bli den nye oljen. Men det krever en Erik Brofoss og en Jens Chr. Hauge for å realisere det. Lykke til!
SynspunktÅpne som egen side →
- Flukten fra software til mer software
Startup-investorer som i årevis har tjent gode penger på software og SaaS, søker nå mot hardware.
Bakgrunnen er selvsagt AI og automatisert programvareutvikling. Når stadig mer kan kopieres og bygges uten venture-milliarder på bok, blir det vanskeligere å identifisere software-selskaper med varige konkurransefortrinn.
Tenkningen er at hardware er vanskeligere å kopiere. Det er forståelig, men problemet er at hardware også primært handler om software.
Et ferskt eksempel er OpenAIs nye inference-prosessor, utviklet sammen med Broadcom på rekordtid. Brikkedesign er i økende grad programvare og mye av kunnskapen som trengs, ligger allerede latent i OpenAIs egne språkmodeller.
Kongen av hardware, Jensen Huang og Nvidia, var blant de første som virkelig gjorde hardware til software. Historien er godt beskrevet i «The Thinking Machine» av Stephen Witt.
På 1990-tallet fulgte brikkeprodusentene stort sett samme oppskrift: Først designet de brikken. Deretter produserte de en fysisk batch. Så startet den faktiske testingen. Prosessen tok måneder eller år og krevde enorme mengder kapital.
Nvidia hadde ikke den luksusen. I 1997 hadde selskapet seks måneders kontantbeholdning igjen og bare råd til én fysisk produksjonsrunde. Huang brukte omtrent halvparten av pengene på lageret til et utslitt selskap som solgte chip-emulatorer.
Emulatoren var pinlig treg. Den klarte omtrent ett Windows-skjermbilde i minuttet. Men den lot Nvidia kjøre all programvare, hver eneste driver og hvert eneste spill, mot en brikke som ennå ikke eksisterte. Da designet var ferdig testet i programvare, bestilte Huang masseproduksjon av en chip han aldri hadde holdt i hånden. RIVA 128 reddet Nvidia.
Det som den gangen var et desperat unntak, er i dag metoden. Nvidia designer nå silisium, kompilatorer, kjøling og nettverk samtidig og simulerer hele datasentre før det første fundamentet er støpt. Nvidias viktigste vollgrav har aldri bare vært brikkene. Det er utviklerplattformen CUDA, som konkurrentene fortsatt sliter med å erstatte.
Så hva skal en stakkars venturekapitalist gjøre?
Neppe bare flykte fra software til hardware. Da risikerer man å oppdage at man fortsatt investerer i software, bare med dårligere bruttomargin, lengre leveringstid og tollpapirer.
Skillet går ikke mellom software og hardware. Det går mellom produkter som er enkle å kopiere, og systemer der kode, data, distribusjon, produksjon og økosystem gjør hverandre vanskeligere å kopiere.
Med andre ord: Ikke invester i boksen. Invester i alt konkurrentene må lære for å klare å lage boksen. Og hvis det fortsatt virker for enkelt å kopiere?
Lag en proprietær kabel. Det har fungert før.
SynspunktÅpne som egen side →
- Den mest sannsynlige historien
Anthropic og OpenAI kjemper om den beste teknologien og de smidigste løsningene, men de konkurrerer også om å ha den beste historien. Altman var verdens …
Anthropic og OpenAI kjemper om den beste teknologien og de smidigste løsningene, men de konkurrerer også om å ha den beste historien. Altman var verdens ledende historieforteller: AGI var like rundt hjørnet, og i januar 2025 proklamerte han at OpenAI visste hvordan det kunne bygges. Den fortellingen legitimerte et enormt kapitalbehov, og han brukte momentumet til å fly kloden rundt for å hente penger til OpenAI.
2026, derimot, var Dario Amodeis år. Ikke fordi han har sluttet å snakke om kraftig KI som nært forestående, det gjør han fortsatt, men fordi hans fortelling handler om at KI først og fremst skaper verdi i næringslivet, gjennom koding og programvareutvikling. I tillegg har Amodei og Anthropic gjort mye for å framstå som mer pålitelige historiefortellere: sikkerhetsregler, risikorapporter, Claudes konstitusjon m.m.
Samtidig er det få som tar Altman like seriøst etter en rekke avsløringer av løgner, overdrivelser og turbulens i OpenAI. Amodei har den beste historien, og Anthropic eier narrativet, som en kommunikasjonsrådgiver ville sagt. Det betyr ikke at fortellingen er sannere. Troverdighet og tillit er også noe som konstrueres.
We tell ourselves stories in order to live, skrev Joan Didion, og det er lett å si seg enig. Vi har alltid fortalt hverandre historier, fra leirbålet til mobilen.
Kevin Ashton, mannen bak begrepet Internet of Things, undersøker i boka The Story of Stories hvordan ny teknologi endrer betingelsene for historiefortelling. Han spenner opp et stort lerret. Dessverre blir mange gode historier ikke automatisk en god bok.
Han (gjen)forteller interessante episoder, blant annet om hvordan protestantismen er utenkelig uten boktrykkerkunsten. Han er også innom sommerens hit «Odysseen», som synliggjør overgangen fra muntlig til skriftlig kultur. Historien om mannen fra Ithaka levde lenge muntlig før den ble skrevet ned, derav versemålet og epitetene, som er hukommelsesteknikker, ikke estetiske valg.
Teknologien former budskapet og styrer hvilke budskap som kan fortelles. Det gjelder åpenbart også i vår tid, men der kommer Ashton ikke i mål, utover velkjent kritikk av Facebook.
Altman og Amodei forteller ikke bare historien om KI. De bygger teknologien som nå forteller historiene tilbake til oss. Da blir spørsmålet et annet enn hvem som leder kappløpet: hvilke fortellinger belønnes av systemer som lærer mønstre fra alt som allerede er skrevet, og som trenes til å gi svar som er sannsynlige, nyttige og akseptable?
Hvilke stemmer blir borte når språkmodellenes sannsynlighet blir redaktør? Det svarer verken Ashton, Amodei eller Altman på. De to sistnevnte har en åpenbar interesse av at spørsmålet ikke stilles.
Les Didion en gang til. Setningen siteres ofte som en hyllest, men hos henne er den nærmere en advarsel: vi legger en fortellende linje over usammenhengende inntrykk, og vi bør tvile på linjen. Den beste historien er sjelden den sanneste. Det er den mediet gjør lettest å fortelle.
SynspunktÅpne som egen side →
Stanford IncMed noteringen av SpaceX har børsen blitt enda mer konsentrert rundt et fåtall Silicon Valley-selskaper. De syv største teknologigigantene utgjør nå over 30 prosent av hele S&P 500 og er til sammen verdt over 21 000 milliarder dollar, altså 10-11 oljefond. Hvordan er det mulig at så mange dominerende selskaper kan springe ut av et så lite hjørne av verden?
How to Rule the World av Theo Baker
Skal man peke på bare én faktor, er svaret enkelt: Stanford University. Lærestedet ved Palo Alto er langt yngre enn konkurrentene på Østkysten og i Europa, men er i dag uten sidestykke det mest innflytelsesrike i verden, og blant de aller rikeste. Det har vært oppstartsrampe for en lang rekke av verdens fremste tech-selskaper og tumleplass for tekoligarker som Peter Thiel og Jensen Huang.
Mektige Stanford fikk seg nylig en ordentlig nesestyver, naturligvis fra en av sine egne overachievers, Theo Baker. Gjennom sitt journalistiske virke i studentavisa The Stanford Daily tvang han lederen av Stanford til å gå av på grunn av forskningsjuks. Hele historien har han dokumentert i boka «How to Rule the World».
Boka gir et sjeldent innblikk i kulturen og hverdagslivet på «The Farm», som campus gjerne kalles, etter grunnleggeren Leland Stanford, som opprinnelig drev en hestefarm på området. Stanford åpnet i 1891, og ubundet av gamle tradisjoner har universitetet helt fra starten av hatt et svært porøst forhold til næringslivet og det praktiske livet.
I dag er Stanford i realiteten en gigantisk startup-fabrikk hvor råvaren er talent, prosessen er forskning, og kapitalen står klar rett utenfor porten. Langs Sand Hill Road, rett ved utkanten av campus, ligger verdens tetteste ansamling av venturekapital. Auditorium, laboratorium og penger, alt innenfor behagelig sykkelavstand. En potent miks som Baker beskriver fra innsiden, både med humor og alvor.
Skyggesidene ved dette tilsynelatende perfekte miljøet trer tydelig fram i boka, «the duck syndrome», som det kalles på campus. Tilsynelatende glir man elegant over vannet, men beina padler febrilsk under overflaten.
Baker er selv fanget. Han går dagevis uten ordentlig søvn, mens han både skal grave fram sannheten om gamle forskningsresultater, levere inn løpende programmeringsoppgaver og arrangere hackathon med studentforeningen TreeHacks. På Stanford er det å sove der man jobber ikke et nederlag, men nesten et hederstegn: beviset på at man gir alt. Universitetet er da også målt til å være blant de mest søvnfattige i USA.
Men han er selvsagt også en vinner. Boka har fått glimrende anmeldelser, og Warner Bros. har kjøpt rettighetene, så hvis du prioriterer søvn foran lesing, kan du vente på filmen.
Hvis du eller dine barn vurderer å søke (og sikre gullbilletten) er det bare å legge seg i selen, 3,6 % av søkerne kommer inn.
BokmeldingÅpne som egen side →
- Warfare = software
Programvare er blitt det viktigste våpenet i moderne krigføring, og amerikanerne ligger i front med systemet «Maven». Helt sentralt i utviklingen av Maven står oberst Drew Cukor. Etter 9/11 jobber han som etterretningsoffiser i Afghanistan, og er dypt frustrert over verktøyene han har til rådighet, eller som han oppsummerer det: «Microsoft is where data goes to die.»
Etter å ha sett en dokumentar om DeepMinds AlphaGo i 2017 blir Cukor overbevist om at USA må utvikle KI-baserte krigssystemer. Han møter lite forståelse i Pentagon når han snakker om maskinlæring og autonome systemer, men klarer å fange interessen til viseforsvarsminister Robert O. Work, som er særlig bekymret for at Kina skal få et digitalt forsprang.
Oberst Cukor og teamet hans i “Project Maven” er overbevist om at forsvaret må emulere tankegangen og metodene til Silicon Valley for å hevde seg mot Kina, og det går ikke lang tid før han kommer over startupselskapet Palantir. Han får skreddersydd et anbud, som i praksis bare ett selskap er i stand til å levere på, og da er de i gang for alvor.
Cukors AI-baserte krigssystem blir solgt inn som et avgrenset system for å sortere videoopptak fra droner, med mennesket trygt plassert i beslutningssløyfa. Katrina Manson beskriver i boka “Project Maven” på fascinerende og skremmende vis hvordan løsningene over tid blir mye mer potente og bokstavelig talt dødelige, og integrerer stadig inn ny og mer presis teknologi, som f.eks. Anthropics Claude. Manson mer enn antyder at dette egentlig var Drew Cukors plan og ambisjon helt fra starten av.
Norge skal de neste årene bruke 1 854 milliarder kroner på Forsvaret. Hvor mye skal gå til digitale systemer, og hvilke løsninger skal vi velge? Skal vi, som NATO, abonnere på Palantirs Maven, eller skal vi sikre digital sjølråderett og satse på noe eget? Og hvor langt skal vi gå i å tillate autonome systemer som selv kan identifisere og uskadeliggjøre fiendtlige mål?
Det er spørsmål Forsvarets teknologidirektør Bjørn Tore Markussen må finne svar på. Jeg misunner ham ikke jobben. Han gir et glimt av problemstillingene han står i, i et intervju i Morgenbladet i forrige uke. Anbefales, sammen med boka.
SynspunktÅpne som egen side →
- Darios knockout
Mens Sam Altman og Elon Musk har vært opptatt med å slåss i rettssalen, har konkurrenten Anthropic brukt tiden til faktisk å gjøre en forskjell for sine brukere. Det har gitt resultater.
Før helgen ble det kjent at selskapet har passert OpenAI i verdsettelse, og i dag ble det offentlig at de søker en snarlig børsnotering, antagelig i et forsøk på å komme foran både OpenAI og kanskje SpaceX i køen. Anthropic og Dario Amodei er Silicon Valleys nye yndling. Hvordan skjedde det?
Deler av svaret finnes kanskje i Marc Andreessens artikkel “Why Software is Eating the World” fra 2011. Andreessen argumenterte for at all teknologien som trengs for å transformere hele bransjer gjennom programvare er allment tilgjengelig. Med Antrophics Claude Code har den påstanden fått en ny dimensjon.
Programvareutvikling har vist seg å være spesielt godt egnet for KI. Mye programmering handler om å kombinere og tilpasse eksisterende kode, mønstre og arkitekturer. Samtidig er resultatet enkelt å teste: koden fungerer, eller så gjør den det ikke. Det gjør utvikling til et ideelt område for iterasjon, automatisering og agentbasert læring.
Kanskje det mest besnærende er at prosessen er selvforsterkende. Utviklerne i Anthropic bruker Claude Code til å videreutvikle Claude Code, og karusellen går raskere og raskere. Hittil i år har Anthropic sluppet 29 vesentlige produktlanseringer!
Andreessens poeng var at programvare spiser verden fordi programvare har nær null marginalkostnad, global distribusjon og store byttekostnader og nettverkseffekter. Det han vanskelig kunne forestille seg for 15 år siden var at det aller mest verdifulle er å erstatte selve produksjonen av programvare. Anthropic gikk etter akkurat det, og nå brukes momentumet til å komme seg på børs, helst før både Sam og Elon.
SynspunktÅpne som egen side →
- Sam 2 - Elon 1
Jeg er ingen ekspert på amerikansk lov og rett, men verken juryen eller dommeren virket å være i tvil i denne saken. Saken ble avvist fordi "it fell outside the statute of limitations". Enkelt sagt så trodde de ikke noe særlig på Musk, hvilket er å forstå.
I tillegg til boka Muskism har jeg lest Jacob Silvermans “Gilded Rage: Elon Musk and the Radicalization of Silicon Valley” under rettssaken og han legger lite i mellom. Jeg liker best bøker som er preget av engelsk understatement, men denne boka er nærmest et nidskrift over Musk og hans omgangskrets Peter Thiel og David Sacks (for øvrig alle med bakgrunn fra Sør-Afrika).
Musks helomvending fra demokrat og klimaforkjemper til Trump-entusiast og leder av DOGE dokumenteres grundig. Til sammen tegner Slobodian/Tarnoff og Silverman et bilde av en høyrebølge i Silicon Valley som virker mer organisert og ideologisk enn jeg har forestilt meg. De representerer en høyreorientert bevegelse som ikke ønsker å demontere staten, men å bruke den til å fremme sine egne mål og virksomheter (Palantir, SpaceX og Tesla).
Tilbake til rettssaken: Striden om OpenAI handler om hvem som skal eie infrastrukturen for det neste tiåret, og hvor lett idealistiske stiftelseskonstruksjoner lar seg skrive om når verdiene blir store nok.
Kjører du rundt i en Tesla, kan du kjøpe begge bøkene og la dem ligge i baksetet for å bringe balanse i universet.
SynspunktÅpne som egen side →
- Musk vs. OpenAI 1–1
Musk fikk inn noen sluggere i første runde, men de siste dagene i retten har ikke vært noen opptur for mannen som nå er i Beijing med Trump.
Sam Altman vitnet tirsdag og budskapet var enkelt: Musk ble ikke frastjålet en veldedighet, han forlot den. Han mener at Musk forsøkte å sikre seg kontrollen og 90 prosent av OpenAI før bruddet, men ikke fikk gjennomslag. Medstifterne mente ingen enkeltperson burde kontrollere AGI. Altman trakk fram Musks egen e-post fra desember 2018, der sannsynligheten for at OpenAI ville lykkes uten “dramatic change” var satt til 0 prosent. “Burned into my memory”, som Altman uttrykte det.
Dommeren påpekte også det åpenbare: Musks eget AI-selskap, xAI, konkurrerer i nøyaktig samme rom (bare med enda svakere etikk). Det gjør Musks gjentatte erklæring fra vitneboksen: “I deliberately chose this for the public good” lite overbevisende.
Det dypere juridiske spørsmålet, kan en stiftelse opprettet for menneskehetens beste lovlig konverteres til et av verdens mest verdifulle private selskap, er fortsatt åpent.
Altman vant runde 2, men det er ikke det samme som å si at han har vunnet noe sympati. Med Slobodian og Tarnoff friskt i minne er det vanskelig å lande på noe annet enn at vi er vitne til to maktbegjærlige menn som slåss om kontrollen på et av verdens mest attraktive selskaper.
For en dose kaldt vann i et univers som ellers flommer over av KI-entusiasme kan NRK Verdibørsens KI-serie anbefales. 🔽
SynspunktÅpne som egen side →
- 1-0 til Musk i rettssalen i går
President i OpenAI og bestevenn til Sam Altman, Greg Brockman, hadde en dårlig dag da Musk fikk ham til å lese fra dagbøkene sine. "Were we honest?" var et av flere høydepunkter Musk kunne kose seg over.
OpenAI ble etablert som en non-profit stiftelse for å løse sikkerhetsutfordringer knyttet til overmenneskelig kunstig intelligens. Det er et godt stykke fra det til å selge tilgang til språkmodeller for bedrifter og privatpersoner, konstaterer Gary Marcus, og det er det vanskelig å være uenig i.
Det kommer sikkert mange nye kapitler i rettssaken som nyanserer bildet, men ingen tvil om at Musk tok første stikk.
Rettssaken handler samtidig om mer enn jus. For den større historien anbefaler jeg å lese den nye boka “Muskism” av Slobodian og Tarnoff. Forfatternes grep er at “muskisme” er en ideologi, på linje med “fordisme” etter velkjente Henry Ford. Et operativsystem for det 21. århundre, med røtter i apartheid, tekno-libertarianisme og en stat som ikke skal unnslippes, men koloniseres.
Musk har åpenbart lykkes med mye og han har gode poeng i saken mot OpenAI. Likevel er det veldig krevende å opparbeide noe sympati for verdens rikeste mann, særlig etter å ha lest “Muskism”.
SynspunktÅpne som egen side →
- Før helgen hadde jeg gleden av å bidra på NHH Executive
Før helgen hadde jeg gleden av å bidra på NHH Executive – Videreutdanning -kurset KI og teknologistrategi. Jeg delte blant annet erfaringer fra corporate venture og hvilke kriterier jeg legger til grunn ved investeringsbeslutninger.
I tidligfaseselskaper er gründerteamet det første og viktigste jeg ser etter. Enhver startup møter uforutsette utfordringer og vanskelige veivalg, og det krever et sterkt team som klarer å kombinere lidenskap og disiplin over tid.
Jeg var også med i et shark tank-panel der kursdeltakerne hadde fått i oppgave å bygge en startup så langt som mulig i løpet av én dag, selvsagt med full tilgang til KI-verktøy og andre tjenester. Svært imponerende resultater fra gruppene! De presenterte sterke verdiforslag som traff faktiske problemer, fundert i dyp faginnsikt og bransjeerfaring fra bl.a. revisjon, kraftindustri og veterinærbransjen.
Selve løsningene hadde de også kommet svært langt med etter bare noen timers intensivt arbeid. Flere av disse prosjektene har potensial i seg til å bli nye oppstartsselskaper,og jeg håper de tar sats og gønner på, selv om det kanskje ikke var derfor de startet på dette NHH-kurset 😏
Det jeg sitter igjen med: Magiske ting kan skje når flinke fagfolk går sammen om en felles oppgave og har moderne verktøy i ryggen. Jeg gikk ut igjen med fornyet tro på norske startups.
Takk for invitasjonen til Eirik Sjåholm Knudsen og Alexander Selvikvåg Lundervold!
SynspunktÅpne som egen side →