Den mest sannsynlige historien
Anthropic og OpenAI kjemper om den beste teknologien og de smidigste løsningene, men de konkurrerer også om å ha den beste historien. Altman var verdens …
Anthropic og OpenAI kjemper om den beste teknologien og de smidigste løsningene, men de konkurrerer også om å ha den beste historien. Altman var verdens ledende historieforteller: AGI var like rundt hjørnet, og i januar 2025 proklamerte han at OpenAI visste hvordan det kunne bygges. Den fortellingen legitimerte et enormt kapitalbehov, og han brukte momentumet til å fly kloden rundt for å hente penger til OpenAI.
2026, derimot, var Dario Amodeis år. Ikke fordi han har sluttet å snakke om kraftig KI som nært forestående, det gjør han fortsatt, men fordi hans fortelling handler om at KI først og fremst skaper verdi i næringslivet, gjennom koding og programvareutvikling. I tillegg har Amodei og Anthropic gjort mye for å framstå som mer pålitelige historiefortellere: sikkerhetsregler, risikorapporter, Claudes konstitusjon m.m.
Samtidig er det få som tar Altman like seriøst etter en rekke avsløringer av løgner, overdrivelser og turbulens i OpenAI. Amodei har den beste historien, og Anthropic eier narrativet, som en kommunikasjonsrådgiver ville sagt. Det betyr ikke at fortellingen er sannere. Troverdighet og tillit er også noe som konstrueres.
We tell ourselves stories in order to live, skrev Joan Didion, og det er lett å si seg enig. Vi har alltid fortalt hverandre historier, fra leirbålet til mobilen.
Kevin Ashton, mannen bak begrepet Internet of Things, undersøker i boka The Story of Stories hvordan ny teknologi endrer betingelsene for historiefortelling. Han spenner opp et stort lerret. Dessverre blir mange gode historier ikke automatisk en god bok.
Han (gjen)forteller interessante episoder, blant annet om hvordan protestantismen er utenkelig uten boktrykkerkunsten. Han er også innom sommerens hit «Odysseen», som synliggjør overgangen fra muntlig til skriftlig kultur. Historien om mannen fra Ithaka levde lenge muntlig før den ble skrevet ned, derav versemålet og epitetene, som er hukommelsesteknikker, ikke estetiske valg.
Teknologien former budskapet og styrer hvilke budskap som kan fortelles. Det gjelder åpenbart også i vår tid, men der kommer Ashton ikke i mål, utover velkjent kritikk av Facebook.
Altman og Amodei forteller ikke bare historien om KI. De bygger teknologien som nå forteller historiene tilbake til oss. Da blir spørsmålet et annet enn hvem som leder kappløpet: hvilke fortellinger belønnes av systemer som lærer mønstre fra alt som allerede er skrevet, og som trenes til å gi svar som er sannsynlige, nyttige og akseptable?
Hvilke stemmer blir borte når språkmodellenes sannsynlighet blir redaktør? Det svarer verken Ashton, Amodei eller Altman på. De to sistnevnte har en åpenbar interesse av at spørsmålet ikke stilles.
Les Didion en gang til. Setningen siteres ofte som en hyllest, men hos henne er den nærmere en advarsel: vi legger en fortellende linje over usammenhengende inntrykk, og vi bør tvile på linjen. Den beste historien er sjelden den sanneste. Det er den mediet gjør lettest å fortelle.