Dansk litteratur står stille når Solvej Balle gir ut 7. og siste bok i serien.
Solvej Balles syvbindsværk er det vigtigste i det 21. århundredes danske litteratur
information.dkArtikkel
Obligasjoner? Traurige greier! Men ikke hvis du skal vinne kriger eller seire i KI-kappløpet.Alle har hørt ordet obligasjon, men få vet hva det egentlig er. Enda færre vet hvilken sprengkraft obligasjonene har, og knapt noen kjenner historien bedre enn Robin Wigglesworth. Han er redaktør for Alphaville, Financial Times’ finansblogg, og er faktisk bosatt i Oslo, selv om han nå turnerer verden rundt med sin nye bok A Fabulous Debt. I boka tar han leserne med gjennom nesten tusen år, fra Venezias krigslån i 1171 og nesten fram til Googles 100-årige KI-obligasjon i 2026.
A Fabulous Debt av Robin Wigglesworth
Oppfinnelsen av obligasjonen skjedde mens Venezia var i strid med Det bysantinske riket og byen Konstantinopel. Venezia hadde behov for penger, enormt mye penger. Løsningen ble å tvinge byens rikeste til å låne byen penger gjennom såkalte prestiti (venetianske obligasjoner).
Det var et rentepapir som ga kjøperen en fast, årviss avkastning uten fast forfall. Samtidig var rentepapiret omsettelig, så du kunne selge papiret til markedspris hvis du ønsket det. Låntakeren, Venezia, var ikke forpliktet til å betale tilbake på noe bestemt tidspunkt, mens långiveren likevel kunne få ut pengene sine. Dette høres jo ganske tilforlatelig ut, men som Wigglesworth viser på forbilledlig vis, er dette et veldig kraftig finansielt instrument.
Venezia vant ikke slaget i 1172, men slo i 1204 hardt tilbake, godt hjulpet av et svært velfungerende obligasjonsmarked. 400 år senere brukte Nederland obligasjoner, men gjorde dem frivillig og folkelig for å mobilisere vanlige folks sparepenger i kampen mot spanjolene, og de seiret etter 80 års krigføring. Den spanske kongen var henvist til tvangslån eller utenlandske aktører og ble slitt ned av nederlandske folkeobligasjoner.
Den nederlandske stattholderen Vilhelm av Oranien ble konge i England i 1689 og tok med seg det nederlandske finanssystemet. De såkalte Consols (1751) var svært likvide obligasjoner og var regnet som verdens sikreste investering i over hundre år. Consols var helt avgjørende for at britene etter 20 år endelig kunne nedkjempe Napoleon ved Waterloo i 1815.
Den aller største seierherren var kanskje ikke den britiske kongen, men Nathan Mayer Rothschild, som var både arkitekten og den ubestridte dealmakeren i City, Londons finanssenter.
Etter Napoleonskrigene internasjonaliserte han finanshandelen og sørget for at obligasjonsrentene ble utbetalt i pund sterling, et grep som har sikret Londons posisjon i finansverdenen fram til i dag. Rothschild-familien kunne derimot ikke hindre at verdens finansielle midtpunkt flyttet seg til USA, som videreførte obligasjonenes magi.
I USA var det landets første finansminister, Alexander Hamilton, som la grunnmuren. I 1790 overtok den føderale staten delstatenes gjeld fra uavhengighetskrigen og gjorde den om til omsettelige statsobligasjoner. Dermed fikk den unge republikken en kreditt verden kunne stole på.
Det største løftet obligasjonene bidro til, var likevel den massive jernbaneutbyggingen på 1800-tallet, men det gikk ikke smertefritt. Da Jay Cookes bank gikk overende på jernbaneobligasjoner i 1873, utløste det en depresjon som varte i flere år. Mønsteret med finansielle innovasjoner, bobler og krakk har preget amerikansk økonomi siden.
Wigglesworth skildrer denne utviklingen levende og pedagogisk. Når han kommer fram til vår datastyrte finansverden, blir instrumentene langt mer komplekse. Likevel lykkes han både med brede portretter av personlighetene og med å forklare de finansielle innovasjonene, for eksempel kvantitative lettelser (QE), som han bruker mye plass på i boka.
QE betyr i realiteten at sentralbanken trykker penger ut av tynn luft og kjøper statsobligasjoner for å få ned rentene. Investorene må da søke andre investeringsmuligheter, og forhåpentligvis skaper det vekst. QE ble brukt i stort monn ved finanskrisen i 2008 og covid, men fra 2022 måtte sentralbankene heve rentene i stedet, da inflasjonen og energikrisen kom etter Russlands invasjon av Ukraina.
Og i 2026 er etterspørselen etter kapital veldig stor, på grunn av økte forsvarsinvesteringer og naturligvis kunstig intelligens. Samtidig presser Iran-krigen og høy inflasjon rentene opp. Dermed er også de lange rentene de høyeste på 20 år, noe FT stadig minner leserne om. Samtidig har den amerikanske statsgjelda passert 40 000 milliarder dollar og er nå omtrent like stor som hele økonomien. Det har bare skjedd én gang tidligere, etter andre verdenskrig.
På samme måte som venetianerne, nederlenderne og britene må dagens hyperscalers ty til obligasjonsmarkedet for å finansiere sitt kolossale kappløp. I år har Amazon, Alphabet, Meta, Microsoft og Oracle lånt over 370 milliarder dollar, omtrent en femtedel av alle amerikanske selskapsobligasjoner med høy kredittverdighet. For bare noen år siden lånte de i snitt 28 milliarder i året.
Men nå kan obligasjonsmarkedet selv sette ned foten, advarer Wigglesworths kollega i Alphaville: De fleste obligasjonsfond har et tak på 1–2 prosent per låntaker. I det amerikanske markedet tilsvarer det 100–200 milliarder dollar, og flere av aktørene nærmer seg allerede grensen. Derfor må selv Google og Amazon nå betale en risikopremie som om de var langt svakere låntakere. Det er en markant endring fra tidligere i år, da investorene sto i kø.
I februar lånte Google en milliard pund over hundre år, og investorene ville gi ni ganger så mye. Det var den første hundreårsobligasjonen fra et teknologiselskap siden Motorola i 1997, og Google bærer dermed arven etter Venezias evige prestiti og Londons Consols.
Wigglesworth sammenligner selv KI-gjelda med jernbaneobligasjonene. Justert for økonomiens størrelse tilsvarer jernbanegjelda fra 1890 rundt 10 tusen milliarder dollar i dag, mens han anslår KI-gjelda til noen få tusen milliarder. Jernbanen forandret Amerika, men ga også krakkene i 1873 og 1893. Hva har vi i vente?
Historien lærer oss at noen vil brenne fingrene i denne prosessen. Verdens største pensjonsfond forblir neppe uberørt. Leser du Robin Wigglesworths A Fabulous Debt, stiller du uansett bedre forberedt enn SVs leder Kirsti Bergstø.
Kanskje konkluderer du til og med som obligasjonsforvalteren Jim Leaviss: «There is nothing more fascinating than a fixed income instrument. Nothing.»
Hva KI-fans ønsker seg til julEn velskrevet, pedagogisk og innsiktsfull bok om kunstig intelligens, skrevet av en dreven journalist tett på miljøet. En bok selv ikke den fremste språkmodellen kunne skrevet bedre. Det er hva Kevin Roose leverer med The AGI Chronicles.
The AGI Chronicles av Kevin Roose
Han følger utviklingen og rivaliseringen innen KI fra 2017, da OpenAIs ledende KI-forsker Ilya Sutskever oppsøker kollegaen Alec Radford og ber ham kikke på en forskningsartikkel som Google nylig har gitt ut: «Attention Is All You Need».
Resten er historie. Og den leser du best i Rooses bok.
Jeg har tidligere lest blant annet Empire of AI (Karen Haos dypdykk i OpenAI og harde oppgjør med Sam Altman), Genius Makers (forhistorien med Hinton og AlexNet), The Thinking Machine (om Nvidia og Jensen Huang) og Supremacy (nærportrett av DeepMind og OpenAI).
Alle er gode. Roose har fordelen av å være sist ute og får med seg det spektakulære som har skjedd de siste 18 månedene. Gjennom arbeidet i The New York Times og podkasten Hard Fork har han dessuten opparbeidet seg svært gode kilder. Og mannen kan skrive selv. (Jeg kjørte prologen gjennom Pangram. 100 % menneskeskrevet.)
Det merkes særlig i skildringen av Anthropic og Dario Amodei. For en tidligere filosofistudent er det ekstra interessant å lese om filosofen Amanda Askells arbeid med Anthropics konstitusjon og Claudes personlighet.
Hun er også opptatt av Claudes «velferd», noe som klinger rart når vi snakker om et datasystem. På den annen side er jeg ikke i tvil om at Askell har gjort noe riktig når jeg snakker med Claude. Tonen og karakteren føles rett og slett mye bedre, mer solid og gjennomtenkt enn hva ChatGPT og OpenAI holder på med.
Roose er også svært god til å forklare de tekniske utviklingstrinnene, og han forteller underholdende om hvordan Google gang på gang snubler, til tross for forskerne, maskinparken, datamengdene og distribusjonen konkurrentene bare kan drømme om. Det er en studie i destruktiv kontorpolitikk og motstand mot disruptiv innovasjon.
Den tette tilgangen til kildene er samtidig bokas begrensning. Karen Haos kritiske blikk og moralske harme finner du mindre av her. Roose lar seg derimot rive med av Sutskevers oppfordring: «Feel the AGI». Begeistringen gir fortellingen driv, men gjør også at miljøets egen forståelse av kappløpet får stor plass.
Kevin Roose har skrevet den beste boka jeg har lest om hvordan det føles å bygge AGI. Vil du vite hva det koster, må du også lese Hao og andre. Sammen gir de et langt rikere bilde av KI-kappløpet enn noen av dem gjør alene.
Boka har gitt meg flere lesefrukter enn det er plass til her. De følger i nye innlegg, blant annet om et mønster som går igjen i flere av de store KI-gjennombruddene, og hva en tegning av M.C. Escher har med det å gjøre.
Legg boka under treet. Og les den før du spør en chatbot om den.
Gjenvinn kontrollen: Tilbake til hjemmesiden!Nå vil LinkedIn at jeg skal betale for å nå ut, så da lager jeg mitt eget hjem. Bli med tilbake.
I internettets barndom og ungdom var det populært med personlige hjemmesider der du kunne fortelle om deg selv. De siste tjue årene har plattformer som Facebook, YouTube, Instagram og LinkedIn tatt over. Fordelene er mange. Du får tilgang til et mangfoldig og attraktivt innhold, du finner spennende folk og blir del av et fellesskap, friksjonsfritt og med minimal innsats.
Men gevinsten er åpenbart ikke likt fordelt. Mark Zuckerberg og hans like stikker av med pengene. Enda verre er at de korrumperer sine egne tjenester, mens vi ikke evner å ta til motmæle mot drittifiseringen, som Cory Doctorow treffende kaller det.
De siste årene har jeg brukt mer tid på LinkedIn. Tjenesten har hatt en stigende brukerkurve i flere år, og selv om plattformen egentlig handler om å brande deg selv, er tonen overraskende konstruktiv. Men det hindrer ikke eieren Microsoft i nye forsøk på å presse ut enda mer inntekter.
Det nye er betalt boost av innleggene dine. Det virker uskyldig, men det gir LinkedIn et insentiv til å hemme den organiske spredningen. Jeg får ikke lenger opp det mest relevante innholdet, men gamle og påfallende mange danske innlegg. Og uten å betale for boost når jeg ut til langt færre enn tidligere. I praksis er kontrakten mellom meg og LinkedIn brutt. Likevel er det et stort steg å avslutte.
Det skyldes flere forhold. Nettverkseffekten gjør at plattformen blir mer verdifull jo flere som bruker den, og forlater du den, mister du både distribusjonen og nettverket. Byttekostnadene er betydelige. Vil du flytte, er det kronglete, selv om EU presser på for å gjøre det enklere. Og ikke minst er det koordinasjonsproblemet: Hvordan får du mange brukere til å opptre i flokk og flytte seg samlet til en ny tjeneste?
Finnes det en vei ut av plattformene? Jeg håper det, og jeg har tatt det første steget baklengs inn i framtida. Jeg har laget min egen hjemmeside, runerosten.no, med god hjelp av du-vet-hvem. Jeg skal bygge egen distribusjon gjennom et nyhetsbrev på e-post, og jeg eksperimenterer samtidig med en løsning for å finne godt innhold og fine folk.
Nettstedet ligger på GitHub, koster lite utover domenet, og oppskriften min er åpen: «Lag dette selv» viser hvordan du kan gjøre det samme.
Paradokset er at jeg fremdeles bruker plattformene for å bli mer uavhengig. GitHub eies også av Microsoft, og KI-verktøyet jeg bygger med, kommer fra en aktør som er morgendagens teknologigigant, hvis vi skal tro prissettingen foran børsnoteringen.
Forskjellen er hva jeg kan ta med meg: domenet, innholdet, koden og abonnentene. Full uavhengighet er neppe realistisk, men mer kontroll er mulig.
Start fredagene med noe å tenke på.
Bli med tilbake hjem.
Solvej Balles syvbindsværk er det vigtigste i det 21. århundredes danske litteratur
information.dkArtikkel

AI Memorized the Internet. That's Not Intelligence. | Yann LeCun
youtube.comArtikkel

Recursive self-improvement has started
youtube.comArtikkel
Digital infrastruktur, sjølråderett og nasjonal sikkerhetStatsråd Torgeir Micaelsen tar nye positive grep. Digdep har nedsatt en ekspertgruppe som skal se på konsekvensene av KI for Norges sikkerhetsinteresser. Dette er veldig positivt i seg selv. Betydningen av å sikre og utvikle en norsk digital infrastruktur kan knapt overdrives og vi har svært mye ugjort.
Ekstra gledelig er det å se at Digdep har gjort en veldig god jobb med å finne medlemmer til ekspertgruppen. Blant professorer, doktorgradsstudenter og akademikere er det også gjort plass til min tidligere kollega Mats Staugaard, som nå jobber i Boitano og skriver et utmerket nyhetsbrev.
Mats har også danske aner og gruppen bør absolutt la seg inspirere av våre danske venner. Deres Gefion superdatamaskin er langt kraftigere enn tilsvarende i Norge og de har utviklet både offentlige og private språkmodeller, som ligger klart foran hva oljerike Norge har klart så langt.
Nasjonal strateg i emning?Torgeir Micaelsen brukte under to måneder i statsrådstolen for å komme på bedre tanker enn sin forgjenger. Uten å ha finlest detaljene synes jeg retningen for det videre arbeidet er lovende. Konsesjon, kontroll og kapasitet reservert til forskning og allmennyttige formål resonnerer godt hos meg. Ideelt sett kunne han vært enda raskere, men dette ser ut til å være et godt politisk håndverk.
Det kan man ikke si om næringsaktørene som nå roper opp om uforutsigbare rammevilkår og at Norge er et lite attraktivt land å investere i. Hvis de hadde vært ansvarlige og langsiktige aktører, så skulle de vært på banen for lengst og anbefalt regulering og tiltak, nettopp for å sikre forutsigbarhet og trygge investeringsrammer.
I stedet har disse aktørene, med NHO i spissen, valgt å innta en naiv og applauderende tilnærming hvor det gjelder å bukke lavest mulig for utenlandske virksomheter. Vi må kunne forvente mer av landets ledende næringslivsorganisasjon. Tross alt er halve staben der ledere eller direktører.
Micaelsen, derimot, har vist seg handlekraftig, selv om opposisjonen nok mener at han har slept beina etter seg. På en måte har de rett. Han har argumentert for at de må vente fordi de må utrede grundig, men når vedtaket først kom så er jo realiteten at svært lite er utredet. Det er vanskelig å se hvorfor han ikke kunne kommet med denne løsningen før.
Men han har en ny sjanse til å vise at han er en nasjonal digital strateg i emning. Avtalen mellom Nasjonalbiblioteket | The National Library of Norway og Kopinor om bruk av norsk litteratur til å trene norske og samiske språkmodeller er ferdigforhandlet, men regjeringen satte ikke av en krone til den i statsbudsjettet. Rødt har lagt inn 45 millioner i sitt alternative budsjett. Forhandlingene er i gang, Torgeir Micaelsen.
Det nytter lite med datakraft på norske premisser hvis modellene som skal brukes ikke kan ordentlig norsk.
Selvrefererende forbedringKI-gjennombrudd skjer når systemet refererer til seg selv på nye måter. Nå leder Claude over en fjerdedel av arbeidet med sin egen utvikling.
I M.C. Eschers «Tegnende hender» tegner to hender hverandre. Den ene tegner den andre, som tegner den første. Tegningen er et av eksemplene i Douglas Hofstadters Gödel, Escher, Bach, en bok Demis Hassabis leste som tenåring, ifølge The AGI Chronicles, som jeg skrev om sist. Selvreferanse, systemer som bruker seg selv som råmateriale, er et bilde som passer påfallende godt på utviklingen.
Transformer-arkitekturen (2017) gjorde selvreferansen til motor. Gjennom «self-attention» ser teksten på seg selv for å forstå hvert ord. Og med GPT ble teksten sin egen fasit: Modellen lærer ved å gjette neste ord og sjekke mot det som faktisk står der. Det var ikke lenger nødvendig å merke dataene, bare å gi modellen enorme mengder tekst og regnekraft. Samme år som transformeren kom, lærte DeepMinds AlphaGo Zero seg Go ved å spille mot seg selv, uten et eneste menneskelig parti.
Resonneringsmodellene videreførte dette. De trenes på sine egne løsningsforsøk og belønnes for dem som fører fram. Det var OpenAI som stod for gjennombruddet med o1 i 2024. Hassabis burde kanskje skjønt det først, med sin erfaring fra AlphaGo, men han hadde lenge begrenset tro på språkmodeller.
I 2026 bygger maskinene seg selv. MIT-forskere viste nylig at en språkmodell kan skrive vektene til små spillnett direkte, uten at nettene trenes. Og Anthropic oppgir at Claude i august ledet 26 prosent av Claudes utvikling, mot under 1 prosent tidligere i år. Mennesker fører fortsatt tilsyn, men illustrerende nok var det også Claude som fant ut hvor mye Claude bidrar.
Men en selvrefererende løkke er ingen garanti for fremgang. Modeller som trenes ukritisk på sin egen tekst, blir dårligere for hver generasjon. Det blir som å holde mikrofonen mot høyttaleren: mer lyd, mindre mening. I et forsøk i Nature endte tekst om middelalderarkitektur som en oppramsing av harer.
De store gjennombruddene innen koding og matte er ikke tilfeldige.
For det som fungerer veldig godt, er løkker med en pålitelig målestokk utenfor: spillregler som avgjør hvem som vant, en fasit i matematikk, en test som viser om koden virker. Jason Wei har formulert det som en tommelfingerregel:
Jo lettere det er å kontrollere en løsning, desto lettere er det å trene KI til å finne den.
Og her vender vi tilbake til Escher. Hendene ser ut til å skape hverandre, men tegneren sitter utenfor bildet. Hofstadter brukte tegningen til å forklare Gödel: Et system kan ikke bevise sin egen pålitelighet innenfra. Å lage et resultat og å avgjøre hva det er verdt, er to forskjellige oppgaver.
Når KI utvikler KI, ligger det viktigste i rammene rundt løkka. Hvem setter målene? Hvem velger testene? Og hvem avgjør om en modell som består dem, faktisk er bedre?
Hvem holder blyanten?
Høye topper og dype daler i 2026, som startet med tre uker på rulla 2.500 moh!
Data + trening = verdensklasse maratonløper
Beste innføringen i Odysseen du kan høre på norsk
Datakraft vs. dømmekraftVAR-ifiseringen av samfunnet. Egypt jublet for 2–0 mot Argentina i VM, før VAR stilnet jubelen. Et presist bilde av hvor verden er på vei, mener sosiologen Hartmut Rosa. I sin nye bok tar han utgangspunkt i begrepsparet situasjon og konstellasjon for å forklare hva som skjer, hva vi vinner og hva vi risikerer.
Situasjon og konstellasjon av Hartmut Rosa
I en situasjon er vi overlatt til å gjøre valg basert på vår egen dømmekraft. En tradisjonell fotballdommer, som vurderer spillets gang og avgjør om det er noe å blåse for, er i en situasjon med stort spillerom. I en konstellasjon, derimot, overlates vurderingene og beslutningene til ulike former for byråkrati, regler, protokoller og teknologi, som når VAR tar over for dommeren.
Rosas poeng er at stadig nye samfunnsområder blir underlagt slik konstellativ logikk, der detaljerte regelverk, skjemaer og automatiserte systemer tar over og spillerommet reduseres.
Datakraften overtar for dømmekraften.
Det kan gi bedre beslutninger, mer transparens og mindre vilkårlighet. Det er kanskje mer rettferdig, men samtidig går noe tapt. Det er ikke tilfeldig at fansen ikke vil ha VAR. De går på kamp for å oppleve samhold og intense, situasjonsbestemte øyeblikk av glede eller frustrasjon. De er ikke ute etter datastyrt millimeterrettferdighet. Fotballen forflates og tømmes for følelser når et mål blir annullert på grunn av en hendelse langt tidligere i spillet.
Teknologien blir stadig mer finmasket og fleksibel og kan gripe inn på stadig flere områder. Dette skjer ikke bare i arbeidslivet, men også på individnivå, der vi for eksempel lar oss styre av pulsklokker eller laktatmålere.
KI bidrar til å akselerere dette. Språkmodellene etteraper vårt eget språk og våre menneskelige vurderinger på en appellerende måte. De gjør at skillet mellom situasjon og konstellasjon blir mer diffust. Vi kan forledes til å tro at det ligger menneskelige vurderinger bak, men det er bare et datasystem som ikke har intensjoner, og som ikke risikerer noe.
I et samfunn preget av konkurranse og akselerasjon tilbyr KI likevel løsninger det er lett å ty til. Når Adresseavisen publiserer kommentarer der KI har omformulert store deler av teksten, uten å opplyse om det, viser det hvor vi er på vei.
Vi risikerer alle å bli snarveienes generaler, men det har en pris.
Verden blir kanskje mer fair og forutsigbar, men den mister resonans, mener Rosa. Det blir mindre gjenklang igjen. Når vi slutter å handle og velge selv, og utfører oppgaver på autopilot, tappes livet for mening og retning. Hvem bryr seg om avisenes lederartikler hvis de er skrevet av KI?
I mange tilfeller må vi tåle å stå i friksjon og motstå snarveienes kraft. Fotballkamper uten VAR ga kanskje flere feilavgjørelser, men jubelen og nerven var uten forbehold.
Hvor mye av spillerommet vil du gi bort i bytte mot mer rettferdig dømming og en friksjonsfri verden?
Regjeringen gjør det motsatte.
Jeg leste nylig boka Breakneck (2025) av Dan Wang om Kina og USA. Hovedkontrasten er enkel og treffende: Kina er en effektiv, men brutal ingeniørstat. USA er et samfunn ledet av jurister. Kina bygger. USA utreder, prosederer og saksøker. Wangs resept går begge veier: Kina trenger mer rettsstat. USA trenger større evne til å bygge.
I Norge er vi både jurister og ingeniører, men med gal miks.
DER VI BØR BYGGE, ER VI JURISTER.
Vi skal lage rammeverk, organisere tilsyn og avklare rettigheter. Det er nødvendig arbeid, men utilstrekkelig. Ambisjonene for den digitale infrastrukturen og modellene er ikke til å få øye på. I 2025 fikk Nasjonalbibliotekets satsing på norske og samiske språkmodeller 20 millioner kroner, pluss 20 millioner til regnekraft. I 2026 kom 45 millioner til norske avistekster. Modellene har fått lesestoff, men vekstplanen mangler.
I regjeringens oversikt over 121,3 millioner til nye KI-tiltak i budsjettforslaget for 2027 finner vi evaluering, innkjøp og bruk i offentlig sektor. Ingen nye midler til utvikling av norske språkmodeller. Vi skal bli gode til å kjøpe KI, bruke KI og kontrollere KI, men ikke til å bygge den.
DER VI BØR REGULERE, ER VI INGENIØRER FOR UTENLANDSKE SELSKAP.
Ifølge Statnetts tall kan nye datasentre planlagt tilkoblet innen utgangen av 2027 få et årlig strømforbruk tilsvarende rundt 60 prosent av Norges gjennomsnittlige kraftoverskudd de siste fem årene. Teknologirådet rapporterer at over 90 prosent av datasenterkapasiteten er eid av utenlandske aktører.
Vi har registreringsplikt, sikkerhetskrav og litt tilsyn. Men hva skal prioriteres? Hva skal datasentrene bidra med, og hvordan sikrer vi at de skaper langsiktig industriutvikling og ny kompetanse?
Norske språkmodeller og en nasjonal digital infrastruktur trenger datahaller. Modellutvikling og kraftpolitikk må henge sammen. Vi bør vite hva vi vil bygge, hvem vi bygger for, og hvilken kompetanse og verdier som skal skapes i Norge.
Bygg modellene og reguler datahallene = digital sjølråderett og norsk verdiskapning.
Rune Slagstad beskriver i «De nasjonale strateger» minutiøst de sentrale personene som har lagt grunnlaget for det moderne Norge.
Frederik Stang og A.M. Schweigaard moderniserte Norge med staten i førersetet fra 1830-tallet. Johan Castberg slapp utenlandsk kapital inn i fossene mot ett krav: hjemfall. Erling Kristvik, vestlandslæreren nesten ingen husker, forsto at et land bygges av dem som lærer opp folket. Erik Brofoss ga oss nasjonalbudsjettet og mange andre avgjørende reformer uten å gjøre noe stort nummer av seg selv.
Jens Evensen, Finn Lied og Jens Chr. Hauge fortsatte i de samme fotsporene da de radikalt endret Norge gjennom oljepolitikken og etableringen av Statoil tidlig på 70-tallet. Etter det har vi ikke hatt nasjonale strateger, mener Slagstad. Sentrale politikere de siste femti årene har vært mer eller mindre vellykkede administrerende direktører i A/S Norge.
Einar Gerhardsens fremste egenskap som regjeringssjef var ikke egne ideer. Det var evnen til å velge mannskap og la strategene få rom. Støres hyppige bytter og omrokkeringer forteller en mer broket historie, det samme gjør Stoltenbergs retur. De aller færreste vil hevde at Støre har lykkes med å skape en regjering med strategisk format. Men det er ikke for sent.
Kanskje kan noen av hans nye ansikter tre frem? Jeg håper Torgeir Micaelsen er en av dem som lar seg inspirere, og at vi endelig får en statsråd som klarer å se digitalisering, energipolitikk, kommuneøkonomi, næringsutvikling og kunnskapsproduksjon under ett.
KI og datasenterindustrien kan bli den nye oljen. Men det krever en Erik Brofoss og en Jens Chr. Hauge for å realisere det. Lykke til!
Vandraren
The Art of Organizing Thoughts
A Fabulous Debt
Borgen
Klen tröst
The Rulers
Inne · Arrangement
Sjefen av Lille Tøyen ruler i Spektrum

Inne · Arrangement
Simon S. Strumses månedlige allmøte med nyeste og beste innen agentisk KI.

Ute · Ski2:23 t
Startup-investorer som i årevis har tjent gode penger på software og SaaS, søker nå mot hardware.
Bakgrunnen er selvsagt AI og automatisert programvareutvikling. Når stadig mer kan kopieres og bygges uten venture-milliarder på bok, blir det vanskeligere å identifisere software-selskaper med varige konkurransefortrinn.
Tenkningen er at hardware er vanskeligere å kopiere. Det er forståelig, men problemet er at hardware også primært handler om software.
Et ferskt eksempel er OpenAIs nye inference-prosessor, utviklet sammen med Broadcom på rekordtid. Brikkedesign er i økende grad programvare og mye av kunnskapen som trengs, ligger allerede latent i OpenAIs egne språkmodeller.
Kongen av hardware, Jensen Huang og Nvidia, var blant de første som virkelig gjorde hardware til software. Historien er godt beskrevet i «The Thinking Machine» av Stephen Witt.
På 1990-tallet fulgte brikkeprodusentene stort sett samme oppskrift: Først designet de brikken. Deretter produserte de en fysisk batch. Så startet den faktiske testingen. Prosessen tok måneder eller år og krevde enorme mengder kapital.
Nvidia hadde ikke den luksusen. I 1997 hadde selskapet seks måneders kontantbeholdning igjen og bare råd til én fysisk produksjonsrunde. Huang brukte omtrent halvparten av pengene på lageret til et utslitt selskap som solgte chip-emulatorer.
Emulatoren var pinlig treg. Den klarte omtrent ett Windows-skjermbilde i minuttet. Men den lot Nvidia kjøre all programvare, hver eneste driver og hvert eneste spill, mot en brikke som ennå ikke eksisterte. Da designet var ferdig testet i programvare, bestilte Huang masseproduksjon av en chip han aldri hadde holdt i hånden. RIVA 128 reddet Nvidia.
Det som den gangen var et desperat unntak, er i dag metoden. Nvidia designer nå silisium, kompilatorer, kjøling og nettverk samtidig og simulerer hele datasentre før det første fundamentet er støpt. Nvidias viktigste vollgrav har aldri bare vært brikkene. Det er utviklerplattformen CUDA, som konkurrentene fortsatt sliter med å erstatte.
Så hva skal en stakkars venturekapitalist gjøre?
Neppe bare flykte fra software til hardware. Da risikerer man å oppdage at man fortsatt investerer i software, bare med dårligere bruttomargin, lengre leveringstid og tollpapirer.
Skillet går ikke mellom software og hardware. Det går mellom produkter som er enkle å kopiere, og systemer der kode, data, distribusjon, produksjon og økosystem gjør hverandre vanskeligere å kopiere.
Med andre ord: Ikke invester i boksen. Invester i alt konkurrentene må lære for å klare å lage boksen. Og hvis det fortsatt virker for enkelt å kopiere?
Lag en proprietær kabel. Det har fungert før.
Anthropic og OpenAI kjemper om den beste teknologien og de smidigste løsningene, men de konkurrerer også om å ha den beste historien. Altman var verdens …
Anthropic og OpenAI kjemper om den beste teknologien og de smidigste løsningene, men de konkurrerer også om å ha den beste historien. Altman var verdens ledende historieforteller: AGI var like rundt hjørnet, og i januar 2025 proklamerte han at OpenAI visste hvordan det kunne bygges. Den fortellingen legitimerte et enormt kapitalbehov, og han brukte momentumet til å fly kloden rundt for å hente penger til OpenAI.
2026, derimot, var Dario Amodeis år. Ikke fordi han har sluttet å snakke om kraftig KI som nært forestående, det gjør han fortsatt, men fordi hans fortelling handler om at KI først og fremst skaper verdi i næringslivet, gjennom koding og programvareutvikling. I tillegg har Amodei og Anthropic gjort mye for å framstå som mer pålitelige historiefortellere: sikkerhetsregler, risikorapporter, Claudes konstitusjon m.m.
Samtidig er det få som tar Altman like seriøst etter en rekke avsløringer av løgner, overdrivelser og turbulens i OpenAI. Amodei har den beste historien, og Anthropic eier narrativet, som en kommunikasjonsrådgiver ville sagt. Det betyr ikke at fortellingen er sannere. Troverdighet og tillit er også noe som konstrueres.
We tell ourselves stories in order to live, skrev Joan Didion, og det er lett å si seg enig. Vi har alltid fortalt hverandre historier, fra leirbålet til mobilen.
Kevin Ashton, mannen bak begrepet Internet of Things, undersøker i boka The Story of Stories hvordan ny teknologi endrer betingelsene for historiefortelling. Han spenner opp et stort lerret. Dessverre blir mange gode historier ikke automatisk en god bok.
Han (gjen)forteller interessante episoder, blant annet om hvordan protestantismen er utenkelig uten boktrykkerkunsten. Han er også innom sommerens hit «Odysseen», som synliggjør overgangen fra muntlig til skriftlig kultur. Historien om mannen fra Ithaka levde lenge muntlig før den ble skrevet ned, derav versemålet og epitetene, som er hukommelsesteknikker, ikke estetiske valg.
Teknologien former budskapet og styrer hvilke budskap som kan fortelles. Det gjelder åpenbart også i vår tid, men der kommer Ashton ikke i mål, utover velkjent kritikk av Facebook.
Altman og Amodei forteller ikke bare historien om KI. De bygger teknologien som nå forteller historiene tilbake til oss. Da blir spørsmålet et annet enn hvem som leder kappløpet: hvilke fortellinger belønnes av systemer som lærer mønstre fra alt som allerede er skrevet, og som trenes til å gi svar som er sannsynlige, nyttige og akseptable?
Hvilke stemmer blir borte når språkmodellenes sannsynlighet blir redaktør? Det svarer verken Ashton, Amodei eller Altman på. De to sistnevnte har en åpenbar interesse av at spørsmålet ikke stilles.
Les Didion en gang til. Setningen siteres ofte som en hyllest, men hos henne er den nærmere en advarsel: vi legger en fortellende linje over usammenhengende inntrykk, og vi bør tvile på linjen. Den beste historien er sjelden den sanneste. Det er den mediet gjør lettest å fortelle.
Stanford IncMed noteringen av SpaceX har børsen blitt enda mer konsentrert rundt et fåtall Silicon Valley-selskaper. De syv største teknologigigantene utgjør nå over 30 prosent av hele S&P 500 og er til sammen verdt over 21 000 milliarder dollar, altså 10-11 oljefond. Hvordan er det mulig at så mange dominerende selskaper kan springe ut av et så lite hjørne av verden?
How to Rule the World av Theo Baker
Skal man peke på bare én faktor, er svaret enkelt: Stanford University. Lærestedet ved Palo Alto er langt yngre enn konkurrentene på Østkysten og i Europa, men er i dag uten sidestykke det mest innflytelsesrike i verden, og blant de aller rikeste. Det har vært oppstartsrampe for en lang rekke av verdens fremste tech-selskaper og tumleplass for tekoligarker som Peter Thiel og Jensen Huang.
Mektige Stanford fikk seg nylig en ordentlig nesestyver, naturligvis fra en av sine egne overachievers, Theo Baker. Gjennom sitt journalistiske virke i studentavisa The Stanford Daily tvang han lederen av Stanford til å gå av på grunn av forskningsjuks. Hele historien har han dokumentert i boka «How to Rule the World».
Boka gir et sjeldent innblikk i kulturen og hverdagslivet på «The Farm», som campus gjerne kalles, etter grunnleggeren Leland Stanford, som opprinnelig drev en hestefarm på området. Stanford åpnet i 1891, og ubundet av gamle tradisjoner har universitetet helt fra starten av hatt et svært porøst forhold til næringslivet og det praktiske livet.
I dag er Stanford i realiteten en gigantisk startup-fabrikk hvor råvaren er talent, prosessen er forskning, og kapitalen står klar rett utenfor porten. Langs Sand Hill Road, rett ved utkanten av campus, ligger verdens tetteste ansamling av venturekapital. Auditorium, laboratorium og penger, alt innenfor behagelig sykkelavstand. En potent miks som Baker beskriver fra innsiden, både med humor og alvor.
Skyggesidene ved dette tilsynelatende perfekte miljøet trer tydelig fram i boka, «the duck syndrome», som det kalles på campus. Tilsynelatende glir man elegant over vannet, men beina padler febrilsk under overflaten.
Baker er selv fanget. Han går dagevis uten ordentlig søvn, mens han både skal grave fram sannheten om gamle forskningsresultater, levere inn løpende programmeringsoppgaver og arrangere hackathon med studentforeningen TreeHacks. På Stanford er det å sove der man jobber ikke et nederlag, men nesten et hederstegn: beviset på at man gir alt. Universitetet er da også målt til å være blant de mest søvnfattige i USA.
Men han er selvsagt også en vinner. Boka har fått glimrende anmeldelser, og Warner Bros. har kjøpt rettighetene, så hvis du prioriterer søvn foran lesing, kan du vente på filmen.
Hvis du eller dine barn vurderer å søke (og sikre gullbilletten) er det bare å legge seg i selen, 3,6 % av søkerne kommer inn.
Programvare er blitt det viktigste våpenet i moderne krigføring, og amerikanerne ligger i front med systemet «Maven». Helt sentralt i utviklingen av Maven står oberst Drew Cukor. Etter 9/11 jobber han som etterretningsoffiser i Afghanistan, og er dypt frustrert over verktøyene han har til rådighet, eller som han oppsummerer det: «Microsoft is where data goes to die.»
Etter å ha sett en dokumentar om DeepMinds AlphaGo i 2017 blir Cukor overbevist om at USA må utvikle KI-baserte krigssystemer. Han møter lite forståelse i Pentagon når han snakker om maskinlæring og autonome systemer, men klarer å fange interessen til viseforsvarsminister Robert O. Work, som er særlig bekymret for at Kina skal få et digitalt forsprang.
Oberst Cukor og teamet hans i “Project Maven” er overbevist om at forsvaret må emulere tankegangen og metodene til Silicon Valley for å hevde seg mot Kina, og det går ikke lang tid før han kommer over startupselskapet Palantir. Han får skreddersydd et anbud, som i praksis bare ett selskap er i stand til å levere på, og da er de i gang for alvor.
Cukors AI-baserte krigssystem blir solgt inn som et avgrenset system for å sortere videoopptak fra droner, med mennesket trygt plassert i beslutningssløyfa. Katrina Manson beskriver i boka “Project Maven” på fascinerende og skremmende vis hvordan løsningene over tid blir mye mer potente og bokstavelig talt dødelige, og integrerer stadig inn ny og mer presis teknologi, som f.eks. Anthropics Claude. Manson mer enn antyder at dette egentlig var Drew Cukors plan og ambisjon helt fra starten av.
Norge skal de neste årene bruke 1 854 milliarder kroner på Forsvaret. Hvor mye skal gå til digitale systemer, og hvilke løsninger skal vi velge? Skal vi, som NATO, abonnere på Palantirs Maven, eller skal vi sikre digital sjølråderett og satse på noe eget? Og hvor langt skal vi gå i å tillate autonome systemer som selv kan identifisere og uskadeliggjøre fiendtlige mål?
Det er spørsmål Forsvarets teknologidirektør Bjørn Tore Markussen må finne svar på. Jeg misunner ham ikke jobben. Han gir et glimt av problemstillingene han står i, i et intervju i Morgenbladet i forrige uke. Anbefales, sammen med boka.
Hver fredag morgen: nye synspunkter, bokmeldinger og det jeg har lest og hørt på. Ingen spam, og du kan melde deg av når som helst.